martine.
nitten r. trondheim.
foto, skriblerier.

the birds

du har forandra deg.det var nysn, det var stille og det var som om fuglene sang annerledes. ikke mrkere, ikke lysere, men med et annet tonefall. du var en annen n. det var ikke noe nytt, hun hadde sett det lenge, fuglene hadde varslet henne i god tid, "hei, se!" hadde de sagt fra tretoppene, og hun lfta blikket, myste gjennom store snflak. det gjorde henne verken glad eller trist, men hun fikk en flelse av at snart, snart ville fuglesangen kun bli vakker, ikke gjenkjennelig og nr, snart ville det sn tettere, og det ville legge seg et nytt lag over det gode gamle. det lettet forsvidt ikke p humret. og det verste var at hun ble stende se p, helt i ro, akkurat som fr, mens snen ga byen et nytt preg og fuglene dro av sted.

let the day begin



alle de andre sov. og selv om de innimellom lftet p yelokkene og mtte blikket hennes, sovnet de igjen, med dyna enda tettere om skuldrene. hun ble liggende se p morgenlyset som bredte seg langs taket, p dagen som egnetlig har begynt for lenge siden. hun reiste seg og snublet mellom madrasser og popcorn mens hun satte hret i en topp midt p hodet, det var kaldt p trne, men det gjorde ikke noe. hun dro opp persiennene, myste mot tretoppene og den usedvanlige bl himmelen, jo, den var mer bl enn fr, og n sang fuglene som om vren var kommet, samtidig hadde natten etterlatt et tynt lag sn i det falmede gresset. det var jo bare februar. likevel smilte hun; litt for de andre som fortsatte forlenge natta enda litt til, men aller mest for den framtidige vren.

(hurra for vinterferie)

down the burning ropes


i det han la de kalde fingrene sine rundt kaffekoppen og s ut av kjkkenvinduet, inns han at noe var forandret. hstlvet var dekket av et tynt lag kritthvit sn, trrne like s, greinene hang tungt mot bakken. men det var noe annet ogs. stemmene fra radioen var annerledes, og det var noe med hvordan hun satt ved spisebordet, vendt mot vinduet. hele atmosfren i rommet var merkelig. det var bare det at han ikke kunne finne noe konkret svar p forandringene, ikke noe hndfast forklaring. hvorfor hadde han ikke merket det i det han kom inn i rommet, fr han kikket ut av vinduet? dog han ikke likte vinteren og snen, kunne han se den, mens alle de andre forandringene var diffuse. det var nok derfor han fikk en klump i halsen, det knyt seg i magen.

stemmene surret rundt i rommet, men han torde ikke pne munnen, og hun var like lydls som nysnen utenfor. han visste ikke om hun la merke til den merkelige stemninga, til radioen, s han ble stende ved kjkkenbenken undre til grumset p bunnen i koppen kom til syne og da, da skjnte han.



det var den vintermorgenen ved parken, solen hadde ikke sttt opp enda. januarkulda var p sitt verste, frosten beit ham i ansiktet, men faren hadde latt ham lne de varme skinnhanskene. han holdt varmen hele veien fra trikkeholdeplassen til parken, og hjem igjen. neste dag kjpte han et par hansker selv og siden den gang hadde han aldri vrt frossen p hendene. han tenkte aldri p hvor kald faren mtte ha vrt den dagen.

det var verken stemmene fra radioen, eller mten hun satt p. det var hendene hans. han svelget, n snudde hun seg mot ham og sa noe. ansiktet hennes var annerledes, hun var blek, blek som snen. det rde, gylne hret hennes falt lett over skuldrene, like lett som kaffekoppen, den falt ut av hendene hans.Han knep ynene sammen, men den traff ikke bakken, ikke fr han inns at hstlvet l ddt under snen, ja, for hstlvet og snen hadde ogs falt, lydlst. n smalt det.

.



"...han tar en titt rundt i rommet ogs, og frst n oppdager han at globusen har falt ned fra vinduskarmen i lpet av natten. den ligger knust under radiatoren, i hundrevis av verdensdeler, og den lille pren inni er svart og utbrent. da husker herman hva han drmte, han blir nesten svimmel, og samtidig husker han at dette er frste gangen at han husker en drm."
(fra "herman" av lars saabye christensen)

thunder

og da det begynte tordne vknet jeg, brtt og underlig. den lille glippen i drpningen var mrk, det var intet glimt av lys, ei i vinduet. alt var fargelst og dypt. men det var ikke bare tordenet som hadde vekket meg. noen hadde lagt dynen varsomt over skuldrene mine, n, i sommervarmen. huden min var varm og klam, n kunne jeg skimte konturene av rommet.

jeg rev av meg dynenog gikk gjennom huset, i mrket. tomt. men inne i hodet mitt var det fult, det var tungt, jeg lente meg inntil vinduet p soverommet ditt. et lysglimt utenfor. det forsvant like fort som det kom. jeg lukket ynene, men det var like mrkt uansett. jeg hrte, nei, jeg flte vannet sildre p utsiden av ruten. nsket jeg kunne kjenne blodet sildre p innsiden ogs. fle meg levende, skjnner du hva jeg mener? s jeg lot hnden hvile ved hjertet, men det var som om jeg fortsatt hadde dynen over meg, mine egne hjerteslag forsvant under et tykt lag av dun, jeg presset hnden min mot ribbeina, hardere. n buldret det over meg og i noen f sekunder lot jeg som om det var hjerte mitt som brlte. men da jeg pnet ynene inns jeg virkeligheten, for det var stor forskjell p mrket i rommet og mrket i hodet.

eagle



du er en rn. du brer ditt to meter lange vingespenn mektig utover himmelen, med en fjrdrakt og en mlbevissthet ulik noen annen. et symbol p styrke, kraft, du eier ingen redsel, ingen frykt, du kan stupe mot bakken uten nle, og i neste yeblikk stige opp mot skyene. du er en einsting, en individualist og et rovdyr med faretruende vpen; et kraftig nebb, sylskarpe klr, et syn som oppfatter selv de minste bevegelser. og likevel er du s grasis og enestende. ja, det finnes lite som er s skremmende og vakkert samtidig som en rn, som deg.

noen ganger vil jeg ogs vre en rn, jeg vil ha luft under vingene, kjenne friheten, stoltheten. jeg vil reise meg like fort som jeg faller. for nr jeg skimter deg hyt over tretoppene, ser jeg noe storartet og fryktlst. tross avstanden som skiller oss fler jeg nrheten din. styrken din. jeg lukker ynene, utfolder armene og later som jeg letter fra bakken. men jeg har ingen vakker fjrdrakt eller grasisitet. jeg trykkes ned mot bakken av tyngdekraft. jeg legger armene i kors, krymper meg sammen. likevel holder jeg hodet hyt og blikket hevet, ikke av stolthet, men jeg er redd for slippe deg av syne, redd for at min eneste tilknytning til styrke og frihet skal forsvinne under de spinkle, ubrukelige vingene mine.

light



hun gispet, lot hnda hvile forsiktig p brystet. nei, det var ikke ta feil av. hun kjente det dryppe nedover magen, nedover lrene, rundt knrne. og helt nederst, mellom trne samlet det seg en dam. srt? nei, det var bare hjertet hennes som endelig smeltet. november, desember, januar, februar, mars. hjertet hennes hadde vrt stpt i is, hindret i utfolde seg, banke, fle. n kjente hun isen sprekke. det var som om kroppen hennes var asfalten, og vannet var gammel sn som sildret langs den. sola hadde varmet snen, isen. ja, hun kjente sola blende henne, lyset var sterkere enn noen gang, og hun strakte seg etter et par solbriller med ynene halvveis lukket. men likevel s hun alt s klart, hun s hele verden, hun s de sm gresstustene langs husveggene og smilene som plutselig befant seg overalt. og fremfor alt s hun vren.

perfeksjon

Hun vknet av stormen i tolvtiden. Rommet fltes s hult, alt var et eneste stort tomrom, og det var tomt i nattbordsskuffen og i hjertet. Hun flyttet blikket, saktet men sikkert over taket, bortover veggene, de jvlig tomme veggene. Skrivebordet. ja, det var overfylt av endelse forsk p skape noe. Det var malingsflekker p gulvet, rdt, gult, bltt. Knekte blyanter. Det var papir over alt, enten revet i stykker eller krllet sammen i frustrasjon. Det var utbrente telys og et dusin kaffekopper med grums i bunnen.


Hun var et blankt ark, en ny start den formiddagen. og det blanke arket skulle hu faen ikke rive i stykker eller krlle sammen i frustrasjon. det skulle bli perfekt. Hun rev den trygge, varme dyna bort fra seg, trippet naken over gulvet, over malingsflekkene. Uten nle skjv hun alt av pulten, blyanter, ark, pensler. Hun var fornuftig nok til la kaffekoppene st. Hun la et helt blankt ark p bordet, og betraktet det lenge. S tomt. Og jo lengere hun stirret p det, jo tommere ble det. Det var flelseslst, det var hult. Hun svelget hardt. Bet negler. Hun ville fylle det med flelser, kreativitet, visdom, men hun var redd. Redd for feile, kaste bort tid, redd for skuffe seg selv atter en gang. Hun ville vel aldri bli helt fornyd, ville hun vel?

serendipity



og det var da jeg kjente det. selv gjennom den tykke slen, gjennom laget av nysn. jeg hadde ikke letet, ikke skt, ikke en gang hatt det i tankene p lenge. men n var det her, uventet, plutselig, vips. og kanskje det var hele poenget, tenkte jeg, da jeg lftet fotet og skimtet det; s klart og iynefallende. jeg plukket det forsiktig opp, kjente den kalde nysnen p fingertuppene. lot det hvile i hnden mens jeg smilte for meg selv. kanskje det var hele poenget. og finne noe nr du har sluttet lete.

libert



vi kan vel bare dra tilbake hit, kan vi ikke? til dagen da august begynte. skjokolademuffins. vind i hret. store, mektige smil. det var konsert. duskregn. musikk i hjerterota. allsang fra magen og oppover halsen. det var verken den varmeste eller den mest solfylte sommerdagen. tvert i mot. men den frihetsflelsen, det levet i nuet, det savner jeg s inderlig. verken i morgen, i gr eller neste uke var i tankene. det var den dagen, de yeblikkene. og det er s viktig kjenne det, kjenne vinden og regnet og musikken i akkurat det yeblikket det skjer. fr du vet ordet av det er det borte, ogdet er kun et svakt minne som du s lett glemmer nr denne friheten har fotsvunnet og kulden har sltt deg hardt i ansiktet.

24

And there was the sun, rising up behind those mountains. Finally, she thought. Now my hands will be warm again. But no. As soon as her fingertips left the inside of her jacket, she started shaking. She just stood there watching her fingers move uncontrollably. It felt like her heart and brain were fighting against each other, tearing apart what was left of her hope and believe. This feeling frighted her. Slowly she hid her hands, from the cold. What was she supposed to do if not even the sun could warm her?



In the grass there were small crystals of frost, and the sun made them sparkle. It was like a meadow of diamonds, so simply made and beautiful. But she didn't see it. She ambled down the road, only focusing on the grey, hard asphalt. If only the people who passed had said something. Asked her for directions or help or whatever. Just so she could lift her head and catch a glimpse of those diamonds. Maybe it would give her hope again. But she will never know. Maybe it was supposed to be this way, like fate or something, or it could just have been a simple coincidence.



She admitted to herself that se was tired ofthis. Tired of hoping and waiting for better things to come. These endless days, watching the sun rise and disappear. She saw everyone facing the sun and smile because they could feel it on their skin. But she was unable to embrace it without even knowing why. No matter how far she stretched her arms towards the sun, she felt no heat. But one thing she knew for sure - she would never give up. She refused to let the darkness and cold win.

so now she had to wait for the stars.

s.o.l

bak de hye firkantede bygningene, som var det eneste man kunne skimte gjennom vinduet, var himmelveggen prydet med en eksplosjon av varme farger. det var som om sola hadde beveget seg sakte langs veggen fr hun tittet opp bak kanten. der lyste hun inn i hvert vindu i hennes rekkevidde, bortsett fra der veggene var vendt bort og skyggene ville dominere. hun lyste inn til alle de som kanskje leste avisa, drakk en kopp kaffe eller holdt et spebarn tett inntil kroppen fordi grtingen aldri ville stoppe.



og i tiende etasje, i vinduskarmen p det lille kjkkenet, satt hun. tinningen hennes hvilte mot glasset. det mrkebrune hret, som var farget akkurat som ynene hennes, strakte seg langt nedover ryggen. den alt for store genseren varmet henne, selv om bena var bare. hun frs litt p trne. det gjorde ikke noe, for i hendene hadde hun en kopp, en kopp i porselen som var pyntet med initialene hennes i bl og vakker lkkeskrift. aldri kaffe. aldri varm sjokolade. det var te. peppermynte eller vanilje, spilte ingen rolle. hver morgen ble en tepose forsiktig omfavnet med kokende vann i denne koppen. og nr sola hadde klatret litt lengere opp p himmelen, sto dette lille stykke porselen i vinduskarmen, omtrent der trne hennes hadde vrt for noen timer siden, med teposen i og litt grums i bunnen.



det var alltid slik. aldri noe men, hvis eller hvorfor. hun og tekoppen, som klarnet tankene fr verden utenfor skulle gi henne intrykk, gleder og sorger. nr dagen var omme, og hun kom hjen kunne hun stirre p porselenskruset og tenke over hvor uvitende hun var. hvor lite hun egentlig visste, hvordan forventningene hennes ble snudd p hodet, og det bare i lpet av en dag. hvor mange hadde gtt ut den dagen hvis de visste nyaktig hvordan den ville bli?

og hun kom hjem, la nklene p bordet, slapp veska i bakken, lftet blikket og fant porselenskruset. n var det ikke sola som skinte gjennom glasset lengere, skyggene hadde tatt overhnd. hun smilte for seg selv og lot teposen falle ned i sppelbtta. men koppen med initialene ble stende, klar til nytt varmt vann ved soloppgang i morgen tidlig.

martine

martine

20, Trondheim

januarbarn som liker lese bker, skrive og fotografere. og prver blogge om akkurat det. reisebilder blir det ogs med jevne mellomrom. instagram: martineol

hits