martine.
nitten år. trondheim.
foto, skriblerier.

the birds

 

du har forandra deg. det var nysnø, det var stille og det var som om fuglene sang annerledes. ikke mørkere, ikke lysere, men med et annet tonefall. du var en annen nå. det var ikke noe nytt, hun hadde sett det lenge, fuglene hadde varslet henne i god tid, "hei, se!" hadde de sagt fra tretoppene, og hun løfta blikket, myste gjennom store snøflak. det gjorde henne verken glad eller trist, men hun fikk en følelse av at snart, snart ville fuglesangen kun bli vakker, ikke gjenkjennelig og nær, snart ville det snø tettere, og det ville legge seg et nytt lag over det gode gamle. det lettet forsåvidt ikke på humøret. og det verste var at hun ble stående å se på, helt i ro, akkurat som før, mens snøen ga byen et nytt preg og fuglene dro av sted.

let the day begin

 



alle de andre sov. og selv om de innimellom løftet på øyelokkene og møtte blikket hennes, sovnet de igjen, med dyna enda tettere om skuldrene. hun ble liggende å se på morgenlyset som bredte seg langs taket, på dagen som egnetlig har begynt for lenge siden. hun reiste seg og snublet mellom madrasser og popcorn mens hun satte håret i en topp midt på hodet, det var kaldt på tærne, men det gjorde ikke noe. hun dro opp persiennene, myste mot tretoppene og den usedvanlige blå himmelen, jo, den var mer blå enn før, og nå sang fuglene som om våren var kommet, samtidig hadde natten etterlatt et tynt lag snø i det falmede gresset. det var jo bare februar. likevel smilte hun; litt for de andre som fortsatte å forlenge natta enda litt til, men aller mest for den framtidige våren.

 

(hurra for vinterferie)

down the burning ropes

 
i det han la de kalde fingrene sine rundt kaffekoppen og så ut av kjøkkenvinduet, innså han at noe var forandret. høstløvet var dekket av et tynt lag kritthvit snø, trærne like så, greinene hang tungt mot bakken. men det var noe annet også. stemmene fra radioen var annerledes, og det var noe med hvordan hun satt ved spisebordet, vendt mot vinduet. hele atmosfæren i rommet var merkelig. det var bare det at han ikke kunne finne noe konkret svar på forandringene, ikke noe håndfast forklaring. hvorfor hadde han ikke merket det i det han kom inn i rommet, før han kikket ut av vinduet? dog han ikke likte vinteren og snøen, kunne han se den, mens alle de andre forandringene var diffuse. det var nok derfor han fikk en klump i halsen, det knøyt seg i magen. 

stemmene surret rundt i rommet, men han torde ikke åpne munnen, og hun var like lydløs som nysnøen utenfor. han visste ikke om hun la merke til den merkelige stemninga, til radioen, så han ble stående ved kjøkkenbenken å undre til grumset på bunnen i koppen kom til syne og da, da skjønte han.



det var den vintermorgenen ved parken, solen hadde ikke stått opp enda. januarkulda var på sitt verste, frosten beit ham i ansiktet, men faren hadde latt ham låne de varme skinnhanskene. han holdt varmen hele veien fra trikkeholdeplassen til parken, og hjem igjen. neste dag kjøpte han et par hansker selv og siden den gang hadde han aldri vært frossen på hendene. han tenkte aldri på hvor kald faren måtte ha vært den dagen. 

det var verken stemmene fra radioen, eller måten hun satt på. det var hendene hans. han svelget, nå snudde hun seg mot ham og sa noe. ansiktet hennes var annerledes, hun var blek, blek som snøen. det røde, gylne håret hennes falt lett over skuldrene, like lett som kaffekoppen, den falt ut av hendene hans. Han knep øynene sammen, men den traff ikke bakken, ikke før han innså at høstløvet lå dødt under snøen, ja, for høstløvet og snøen hadde også falt, lydløst. nå smalt det.

.



"...han tar en titt rundt i rommet også, og først nå oppdager han at globusen har falt ned fra vinduskarmen i løpet av natten. den ligger knust under radiatoren, i hundrevis av verdensdeler, og den lille pæren inni er svart og utbrent. da husker herman hva han drømte, han blir nesten svimmel, og samtidig husker han at dette er første gangen at han husker en drøm."  
(fra "herman" av lars saabye christensen)

thunder

 

og da det begynte å tordne våknet jeg, brått og underlig. den lille glippen i døråpningen var mørk, det var intet glimt av lys, ei i vinduet. alt var fargeløst og dypt. men det var ikke bare tordenet som hadde vekket meg. noen hadde lagt dynen varsomt over skuldrene mine, nå, i sommervarmen. huden min var varm og klam, nå kunne jeg skimte konturene av rommet.

 

jeg rev av meg dynen og gikk gjennom huset, i mørket. tomt. men inne i hodet mitt var det fult, det var tungt,  jeg lente meg inntil vinduet på soverommet ditt. et lysglimt utenfor. det forsvant like fort som det kom. jeg lukket øynene, men det var like mørkt uansett. jeg hørte, nei, jeg følte vannet sildre på utsiden av ruten. ønsket jeg kunne kjenne blodet sildre på innsiden også. føle meg levende, skjønner du hva jeg mener? så jeg lot hånden hvile ved hjertet, men det var som om jeg fortsatt hadde dynen over meg, mine egne hjerteslag forsvant under et tykt lag av dun, jeg presset hånden min mot ribbeina, hardere. nå buldret det over meg og i noen få sekunder lot jeg som om det var hjerte mitt som brølte. men da jeg åpnet øynene innså jeg virkeligheten, for det var stor forskjell på mørket i rommet og mørket i hodet.

 

eagle



du er en ørn. du brer ditt to meter lange vingespenn mektig utover himmelen, med en fjærdrakt og en målbevissthet ulik noen annen. et symbol på styrke, kraft, du eier ingen redsel, ingen frykt, du kan stupe mot bakken uten å nøle, og i neste øyeblikk stige opp mot skyene. du er en einstøing, en individualist og et rovdyr med faretruende våpen; et kraftig nebb, sylskarpe klør, et syn som oppfatter selv de minste bevegelser. og likevel er du så grasiøs og enestående. ja, det finnes lite som er så skremmende og vakkert samtidig som en ørn, som deg. 

 

noen ganger vil jeg også være en ørn, jeg vil ha luft under vingene, kjenne friheten, stoltheten. jeg vil reise meg like fort som jeg faller. for når jeg skimter deg høyt over tretoppene, ser jeg noe storartet og fryktløst. tross avstanden som skiller oss føler jeg nærheten din. styrken din. jeg lukker øynene, utfolder armene og later som jeg letter fra bakken. men jeg har ingen vakker fjærdrakt eller grasiøsitet. jeg trykkes ned mot bakken av tyngdekraft. jeg legger armene i kors, krymper meg sammen. likevel holder jeg hodet høyt og blikket hevet, ikke av stolthet, men jeg er redd for å slippe deg av syne, redd for at min eneste tilknytning til styrke og frihet skal forsvinne under de spinkle, ubrukelige vingene mine.

light



hun gispet, lot hånda hvile forsiktig på brystet. nei, det var ikke å ta feil av. hun kjente det dryppe nedover magen, nedover lårene, rundt knærne. og helt nederst, mellom tærne samlet det seg en dam. sært? nei, det var bare hjertet hennes som endelig smeltet. november, desember, januar, februar, mars. hjertet hennes hadde vært støpt i is, hindret i å utfolde seg, banke, føle. nå kjente hun isen sprekke. det var som om kroppen hennes var asfalten, og vannet var gammel snø som sildret langs den. sola hadde varmet snøen, isen. ja, hun kjente sola blende henne, lyset var sterkere enn noen gang, og hun strakte seg etter et par solbriller med øynene halvveis lukket. men likevel så hun alt så klart, hun så hele verden, hun så de små gresstustene langs husveggene og smilene som plutselig befant seg overalt. og fremfor alt så hun våren.

perfeksjon

Hun våknet av stormen i tolvtiden. Rommet føltes så hult, alt var et eneste stort tomrom, og det var tomt i nattbordsskuffen og i hjertet. Hun flyttet blikket, saktet men sikkert over taket, bortover veggene, de jævlig tomme veggene. Skrivebordet. ja, det var overfylt av endeløse forsøk på å skape noe. Det var malingsflekker på gulvet, rødt, gult, blått. Knekte blyanter. Det var papir over alt, enten revet i stykker eller krøllet sammen i frustrasjon. Det var utbrente telys og et dusin kaffekopper med grums i bunnen.

 


Hun var et blankt ark, en ny start den formiddagen. og det blanke arket skulle hu faen ikke rive i stykker eller krølle sammen i frustrasjon. det skulle bli perfekt. Hun rev den trygge, varme dyna bort fra seg, trippet naken over gulvet, over malingsflekkene. Uten å nøle skjøv hun alt av pulten, blyanter, ark, pensler. Hun var fornuftig nok til å la kaffekoppene stå. Hun la et helt blankt ark på bordet, og betraktet det lenge. Så tomt. Og jo lengere hun stirret på det, jo tommere ble det. Det var følelsesløst, det var hult. Hun svelget hardt. Bet negler. Hun ville fylle det med følelser, kreativitet, visdom, men hun var redd. Redd for å feile, kaste bort tid, redd for å skuffe seg selv atter en gang. Hun ville vel aldri bli helt fornøyd, ville hun vel? 

serendipity



og det var da jeg kjente det. selv gjennom den tykke sålen, gjennom laget av nysnø. jeg hadde ikke letet, ikke søkt, ikke en gang hatt det i tankene på lenge. men nå var det her, uventet, plutselig, vips. og kanskje det var hele poenget, tenkte jeg, da jeg løftet fotet og skimtet det; så klart og iøynefallende. jeg plukket det forsiktig opp,  kjente den kalde nysnøen på fingertuppene. lot det hvile i hånden mens jeg smilte for meg selv. kanskje det var hele poenget. og finne noe når du har sluttet å lete.

liberté



vi kan vel bare dra tilbake hit, kan vi ikke? til dagen da august begynte. skjokolademuffins. vind i håret. store, mektige smil. det var konsert. duskregn. musikk i hjerterota. allsang fra magen og oppover halsen. det var verken den varmeste eller den mest solfylte sommerdagen. tvert i mot. men den frihetsfølelsen, det å levet i nuet, det savner jeg så inderlig. verken i morgen, i går eller neste uke var i tankene. det var den dagen, de øyeblikkene. og det er så viktig å kjenne det, kjenne vinden og regnet og musikken i akkurat det øyeblikket det skjer. før du vet ordet av det er det borte, og det er kun et svakt minne som du så lett glemmer når denne friheten har fotsvunnet og kulden har slått deg hardt i ansiktet.

24

And there was the sun, rising up behind those mountains. Finally, she thought. Now my hands will be warm again. But no. As soon as her fingertips left the inside of her jacket, she started shaking. She just stood there watching her fingers move uncontrollably. It felt like her heart and brain were fighting against each other, tearing apart what was left of her hope and believe. This feeling frighted her. Slowly she hid her hands, from the cold. What was she supposed to do if not even the sun could warm her?

 



In the grass there were small crystals of frost, and the sun made them sparkle. It was like a meadow of diamonds, so simply made and beautiful. But she didn't see it. She ambled down the road, only focusing on the grey, hard asphalt. If only the people who passed had said something. Asked her for directions or help or whatever. Just so she could lift her head and catch a glimpse of those diamonds. Maybe it would give her hope again. But she will never know. Maybe it was supposed to be this way, like fate or something, or it could just have been a simple coincidence. 

 



She admitted to herself that se was tired ofthis. Tired of hoping and waiting for better things to come. These endless days, watching the sun rise and disappear. She saw everyone facing the sun and smile because they could feel it on their skin. But she was unable to embrace it without even knowing why. No matter how far she stretched her arms towards the sun, she felt no heat. But one thing she knew for sure - she would never give up. She refused to let the darkness and cold win. 

 

 

 

so now she had to wait for the stars.

s.o.l

bak de høye firkantede bygningene, som var det eneste man kunne skimte gjennom vinduet, var himmelveggen prydet med en eksplosjon av varme farger. det var som om sola hadde beveget seg sakte langs veggen før hun tittet opp bak kanten. der lyste hun inn i hvert vindu i hennes rekkevidde, bortsett fra der veggene var vendt bort og skyggene ville dominere. hun lyste inn til alle de som kanskje leste avisa, drakk en kopp kaffe eller holdt et spebarn tett inntil kroppen fordi gråtingen aldri ville stoppe.

 



og i tiende etasje, i vinduskarmen på det lille kjøkkenet, satt hun. tinningen hennes hvilte mot glasset. det mørkebrune håret, som var farget akkurat som øynene hennes, strakte seg langt nedover ryggen. den alt for store genseren varmet henne, selv om bena var bare. hun frøs litt på tærne. det gjorde ikke noe, for i hendene hadde hun en kopp, en kopp i porselen som var pyntet med initialene hennes i blå og vakker løkkeskrift. aldri kaffe. aldri varm sjokolade. det var te. peppermynte eller vanilje, spilte ingen rolle. hver morgen ble en tepose forsiktig omfavnet med kokende vann i denne koppen. og når sola hadde klatret litt lengere opp på himmelen, sto dette lille stykke porselen i vinduskarmen, omtrent der tærne hennes hadde vært for noen timer siden, med teposen i og litt grums i bunnen.

 

det var alltid slik. aldri noe men, hvis eller hvorfor. hun og tekoppen, som klarnet tankene før verden utenfor skulle gi henne intrykk, gleder og sorger. når dagen var omme, og hun kom hjen kunne hun stirre på porselenskruset og tenke over hvor uvitende hun var. hvor lite hun egentlig visste, hvordan forventningene hennes ble snudd på hodet, og det bare i løpet av en dag. hvor mange hadde gått ut den dagen hvis de visste nøyaktig hvordan den ville bli? 

 

 

og hun kom hjem, la nøklene på bordet, slapp veska i bakken, løftet blikket og fant porselenskruset. nå var det ikke sola som skinte gjennom glasset lengere, skyggene hadde tatt overhånd. hun smilte for seg selv og lot teposen falle ned i søppelbøtta. men koppen med initialene ble stående, klar til nytt varmt vann ved soloppgang i morgen tidlig.

martine

martine

20, Trondheim

januarbarn som liker å lese bøker, skrive og fotografere. og prøver å blogge om akkurat det. reisebilder blir det også med jevne mellomrom. instagram: martineol

hits