november 2013

all in white






fineste oda og armando, tok bilder av disse to i sommer også (trykk her). 

///

 

crashed out



catching fire var så sjukt bra, det er snart helg og livet er relativt fint. likevel kjenner jeg det langt inne i ryggmargen når jeg ser på bilder fra praha, hove og 1001 andre fine sommerminner. jeg vil tilbake. jeg vil ta båt langs elva i praha, fotografere svaner og utallige flotte bygninger. samtidig vil jeg leve i nuet, ikke bare drømme om hvor bra sommeren var og hvordan neste blir, men faktisk gjøre det beste ut av det som er akkurat nå.

bohemain like you




Mye fint skjer for tiden. en. å finne klesplagg en har siklet etter, til nedsatt pris. som denne himla fine og litt bohemske blusen fra hm. to. å være fornøyd med resultater på skolen, samtidig som jeg har tid til å slappe av om dagene. tre. premiere på catching fire i natt!

jeg får ikke like mange kommentarer her som før, kanskje fordi jeg blogger litt mindre. men jeg blir så glad for tilbakemeldingene jeg får når jeg legger ut små tekster. det inspirerer og motiverer meg til å skrive mer, til og med midt oppi alt skolearbeid. snakkes snart, fine!

down the burning ropes

 
i det han la de kalde fingrene sine rundt kaffekoppen og så ut av kjøkkenvinduet, innså han at noe var forandret. høstløvet var dekket av et tynt lag kritthvit snø, trærne like så, greinene hang tungt mot bakken. men det var noe annet også. stemmene fra radioen var annerledes, og det var noe med hvordan hun satt ved spisebordet, vendt mot vinduet. hele atmosfæren i rommet var merkelig. det var bare det at han ikke kunne finne noe konkret svar på forandringene, ikke noe håndfast forklaring. hvorfor hadde han ikke merket det i det han kom inn i rommet, før han kikket ut av vinduet? dog han ikke likte vinteren og snøen, kunne han se den, mens alle de andre forandringene var diffuse. det var nok derfor han fikk en klump i halsen, det knøyt seg i magen. 

stemmene surret rundt i rommet, men han torde ikke åpne munnen, og hun var like lydløs som nysnøen utenfor. han visste ikke om hun la merke til den merkelige stemninga, til radioen, så han ble stående ved kjøkkenbenken å undre til grumset på bunnen i koppen kom til syne og da, da skjønte han.



det var den vintermorgenen ved parken, solen hadde ikke stått opp enda. januarkulda var på sitt verste, frosten beit ham i ansiktet, men faren hadde latt ham låne de varme skinnhanskene. han holdt varmen hele veien fra trikkeholdeplassen til parken, og hjem igjen. neste dag kjøpte han et par hansker selv og siden den gang hadde han aldri vært frossen på hendene. han tenkte aldri på hvor kald faren måtte ha vært den dagen. 

det var verken stemmene fra radioen, eller måten hun satt på. det var hendene hans. han svelget, nå snudde hun seg mot ham og sa noe. ansiktet hennes var annerledes, hun var blek, blek som snøen. det røde, gylne håret hennes falt lett over skuldrene, like lett som kaffekoppen, den falt ut av hendene hans. Han knep øynene sammen, men den traff ikke bakken, ikke før han innså at høstløvet lå dødt under snøen, ja, for høstløvet og snøen hadde også falt, lydløst. nå smalt det.

sounds of the forest

 


//mai

cph



små glimt fra min superkorte købentur i sommer.

stone cold

stone cold and silent, no word from above.

the colder the night gets



i det siste har jeg funnet igjen gamle favorittsanger, drukket himla god chai latte, trent og spist mye sjokolade om hverandre, sett utallige episoder av friends og blitt intervjuet på radioen. gruer meg til snøen kommer, men gleder meg vanvittig til melissa horn-konsert og catching fire. mørket og kulden gjør meg deppa. små hverdagsgleder gjør alt litt bedre.

martine

martine

20, Trondheim

januarbarn som liker å lese bøker, skrive og fotografere. og prøver å blogge om akkurat det. reisebilder blir det også med jevne mellomrom. instagram: martineol

hits