januar 2014

just

hey
must be a devil between us

leser just kids, hører på pixies, er litt stressa og  litt avslappa samtidig.

golden veins

(etter typ fire år er two door cinema club fortsatt et av mine favorittband.)

london





det er ikke bare london, for snart to år siden, jeg savner. jo, jeg lengter etter å reise, men det er også noe mye enklere jeg savner. plussgrader, litt grønt gress. vinteren blir fort uinspirerende, kjedelig og kald. samtidig er det fint å se fram mot noe. å høre på warpant og phoenix gir mange fine vårminner. også blir det  jo lysere fra dag til dag. det hjelper i massevis. 

the night has opened my eyes




17




it's my birthday!

luna



i går vandret jeg litt rundt i vinterkulda, ikke for å fryse ihjel, men for å prøve ut det nye kameraet. gjorde begge deler. desverre har jeg mye skolearbeid å gjøre framover, så det blir trolig ikke mye fotografering. anyway, hør sangen over - luna av bombay bicycle club. den er fantastisk og jeg gleder meg himla mye til det nye albumet deres kommer ut. ha en fin søndag, dere!

pentax k-3



helt siden i sommer har jeg drømt om et nytt kamera, et kamera som ikke ville begrense meg. kx-en har vært gull verdt i et par år nå, men jeg kom meg aldri videre. så jeg tømte lommeboka og plutselig sto jeg med drømmekameraet i hendene; pentax k-3. ved første øyekast ser det ikke veldig annerledes ut enn det forrige, men det er noe helt annet å fotografere med. har ikke rukket å prøve det ut på ordentlig enda, men til helga skal jeg fotografere som aldri før. det klør i fingrene.

keep your eyes on the road

blikket mitt var festet på et ubestemt punkt langt borte. det var bare meg langs veien, meg og en litt skurrete stemme fra radioen, men det var ikke noe poeng i det han sa, han fra radioen, det var ikke noe som festet seg i hukommelsen. kanskje det var fordi jeg hadde så mye annet å tenke på. jeg prøvde å fokusere på det som var foran meg. veien, skogene, fjellene. la alt som øye ikke kunne fatte ligge dypt og gjemt. i et par kilometer funket det bra, ja, jeg betraktet på de vakre, snødekte fjellene som om alt var i orden, som om alt var greit.

en skurrete versjon av the rolling stones' gimme shelter begynte, og dro tankene mine noen år tilbake. ikke det at jeg hadde noe spesielt forhold til sangen, nei, det var bare stemninga den skapte sammen med den smygende kveldslufta. det var ikke et spesielt øyeblikk den minte meg om heller. men det var ei tid da lufta var klarere, der det ikke var så stor avstand mellom joroverflata og beina mine. det hadde vært mennesker vært den gangen, esensielle mennesker som hindret meg i å fly for høyt. ikke misforstå, jeg var ingen fanget fugl. de passet bare på at fallhøyden ikke ble for stor.

 


hadde jeg ikke flyttet blikket fra den vakre solnedgangen ville jeg truffet hjorten. den lå midt i veibanen, urørlig, men da jeg gikk ut av bilen så jeg frykten i dens blikk, og den sprellet forjaget i et håpløst forsøk på å flykte. jeg trodde ikke blodet skulle gjøre meg ille til mote. det hadde aldri skjedd, jeg hadde aldri vært feig, men jeg måtte snu meg, jeg var tung i hele kroppen.

 

jeg sto midt i veibanen. gimme shelter var ferdigspilt for lenge siden.

 

jeg fant fram lommekniven, det eneste jeg hadde. prøvde å feste blikket på noe annet enn øynene hans. "ikke no' mer frykt" sa jeg til ham, jeg sa det til meg selv. jeg skrudde av radioen og lot heller den hule stillheten fylle lufta, for selv om jeg hadde hjertebank var jeg så langt unna meg selv at jeg ikke kunne høre noe. jeg satte meg tilbake i bilen.
 
løpet var kjørt, men akkurat i det øyeblikket visste jeg det ikke. de vakre fargene på himmelen var borte, nå kunne jeg feste blikket på veien. nå hadde jo alt ordnet seg, tenkte jeg for meg selv, men det var feil, mørket var like intenst overalt og det var ingen forskjell på veien, tunnelene eller mitt eget hode. jeg lette febrilsk etter en sang på radioen, men stemmene var blitt så skurrete at ordene forsvant, jeg kunne ikke lenger kjenne gasspedalen under foten og kveldslufta, den forgifta kroppen min fra innsiden og ut til de blodige fingertuppene mine.


jukebox





martine

martine

20, Trondheim

januarbarn som liker å lese bøker, skrive og fotografere. og prøver å blogge om akkurat det. reisebilder blir det også med jevne mellomrom. instagram: martineol

hits