keep your eyes on the road

blikket mitt var festet på et ubestemt punkt langt borte. det var bare meg langs veien, meg og en litt skurrete stemme fra radioen, men det var ikke noe poeng i det han sa, han fra radioen, det var ikke noe som festet seg i hukommelsen. kanskje det var fordi jeg hadde så mye annet å tenke på. jeg prøvde å fokusere på det som var foran meg. veien, skogene, fjellene. la alt som øye ikke kunne fatte ligge dypt og gjemt. i et par kilometer funket det bra, ja, jeg betraktet på de vakre, snødekte fjellene som om alt var i orden, som om alt var greit.

en skurrete versjon av the rolling stones' gimme shelter begynte, og dro tankene mine noen år tilbake. ikke det at jeg hadde noe spesielt forhold til sangen, nei, det var bare stemninga den skapte sammen med den smygende kveldslufta. det var ikke et spesielt øyeblikk den minte meg om heller. men det var ei tid da lufta var klarere, der det ikke var så stor avstand mellom joroverflata og beina mine. det hadde vært mennesker vært den gangen, esensielle mennesker som hindret meg i å fly for høyt. ikke misforstå, jeg var ingen fanget fugl. de passet bare på at fallhøyden ikke ble for stor.

 


hadde jeg ikke flyttet blikket fra den vakre solnedgangen ville jeg truffet hjorten. den lå midt i veibanen, urørlig, men da jeg gikk ut av bilen så jeg frykten i dens blikk, og den sprellet forjaget i et håpløst forsøk på å flykte. jeg trodde ikke blodet skulle gjøre meg ille til mote. det hadde aldri skjedd, jeg hadde aldri vært feig, men jeg måtte snu meg, jeg var tung i hele kroppen.

 

jeg sto midt i veibanen. gimme shelter var ferdigspilt for lenge siden.

 

jeg fant fram lommekniven, det eneste jeg hadde. prøvde å feste blikket på noe annet enn øynene hans. "ikke no' mer frykt" sa jeg til ham, jeg sa det til meg selv. jeg skrudde av radioen og lot heller den hule stillheten fylle lufta, for selv om jeg hadde hjertebank var jeg så langt unna meg selv at jeg ikke kunne høre noe. jeg satte meg tilbake i bilen.
 
løpet var kjørt, men akkurat i det øyeblikket visste jeg det ikke. de vakre fargene på himmelen var borte, nå kunne jeg feste blikket på veien. nå hadde jo alt ordnet seg, tenkte jeg for meg selv, men det var feil, mørket var like intenst overalt og det var ingen forskjell på veien, tunnelene eller mitt eget hode. jeg lette febrilsk etter en sang på radioen, men stemmene var blitt så skurrete at ordene forsvant, jeg kunne ikke lenger kjenne gasspedalen under foten og kveldslufta, den forgifta kroppen min fra innsiden og ut til de blodige fingertuppene mine.


8 kommentarer

Lise

06.01.2014 kl.17:12

så utrolig bra! du er så flink.

helene js

06.01.2014 kl.17:43

Likte veldig godt det siste bildet! liker at man kan se skyene.

zipony

06.01.2014 kl.18:40

du er _sinnssykt_ flink til å skrive, ta bilder, se motiv OG musikksmaken din er nam

claara.

06.01.2014 kl.19:04

du er så flink! veldig veldig fine bilder ogsåå.

Anja

06.01.2014 kl.21:28

wow <3 elsker tekstene dine. og bildene dine er som alltid vakre!

Vilde Indrehus

07.01.2014 kl.08:24

å, fantastisk!!!!

Weronika Ellen Irena

08.01.2014 kl.21:14

virkelig god tekst. nesten litt for mystisk!

frida

09.01.2014 kl.22:20

beyond beautiful!

Skriv en ny kommentar

hits